|
FINNER TONEN: Marit og Thomas Westling
finner fortsatt tonen sammen - 11 år
etter at musikalsk og romantisk kjemi
oppsto i USA.
|
|
FOTO: MARIT ELISE LYNGSTAD |
 |
 |
|
HUSORKESTER: Hele familien musiserer
sammen i stua hjemme i Ankerskogveien på
Hamar.
|
|
FOTO: MARIT ELISE LYNGSTAD |
 |
 |
|
STRADIMARIUS: Martin og Marius viser
fram kontrabassen og "Stradimariusen"
som farfar har laget til dem.
|
|
FOTO: MARIT ELISE LYNGSTAD |
 |
 |
|
NATURLIG: Med to så musikalske foreldre
faller det seg naturlig for eldstegutt
Marius å velge fela.
|
|
FOTO: MARIT ELISE LYNGSTAD |
 |
Jeg tenkte at siden
han var svensk så kunne han sikkert å
improvisere, og herregud hvor rett jeg hadde i
det.
Marit om Thomas
Jag var superharry.
Thomas om da han møtte Marit.
Marit og Thomas Westling bor sammen med de to
barna sine på Hamar, men den tilsynelatende
vanlige familien krydrer både hverdag, fest og
ferier med spellemannsliv.
I over ti år har «Marit og Thomas» vært et
begrep i folkemusikkmiljøet. Hun er musikalsk
leder for Østerdølenes Spellmannslag og Hedmark
Juniorspellmannslag. Han han bidrar i begge
lagene som utøver og instruktør. Både sammen og
hver for seg er de utmerkede dansespellemenn.
De viderefører også sine tradisjoner og
musikkglede til barna Marius (7 1/2) og Martin
(4 1/2), som så smått har begynt å traktere
fela, både mor og far behersker så godt.
DET HELE BEGYNTE med en tur til USA på
forsommeren i 1997. Marit spilte for Hedmark
danselag, mens Thomas spilte for et svensk
danselag. Det første møtet mellom de to var noe
spesielt.
- Vi var ferdige med dagens spilling, og
danserne ble filmet mens vi satt og så på. Da
ankom svenskene, og der var Thomas. Med
oppbretta skjorteermer, Marlboro-pakke i
brystlomma, snusleppe, ring i øret og
cowboyboots. Jeg tenkte «skitt au», sier Marit
og ler.
- Jag var superharry, smiler Thomas.
Senere på kvelden var det en sosial samling, og
Thomas tenkte at det kunne være hyggelig å
spille sammen med nordmennene.
- Hu andre som var med og spelte hadde ikke
lyst, hu mente vi ikke hadde noe felles
repertoar. Men jeg tenkte at siden han var
svensk så kunne han sikkert å improvisere, og
herregud hvor rett jeg hadde i det, sier Marit.
- De tre første buestrøkene var som å få en
knyttneve i ansiktet. Det er det heftigste jeg
har opplevd i hele mitt liv, sier Thomas.
RESTEN AV KVELDENE på USA-oppholdet
brukte de på å spille sammen, og snart fant de
tonen på det personlige plan også. Men da de dro
fra statene ventet virkeligheten. Marit bodde i
Oslo, mens Thomas bodde utenfor Örebro - nesten
35 mil unna.
Avstandsforholdet varte i tre år, før Thomas
fikk seg jobb og flytta til Oslo. Året etter kom
sønnen Marius til verden, og paret fant raskt ut
at hovedstaden ikke var noe sted å oppdra barn.
Med stående tilbud om å overta Marits
barndomshjem på Hamar var valget enkelt, og i
2002 flytta de til Hedmarken.
Siden fulgte både bryllup og barn nummer to, og
i dag er far i huset lykkelig ansatt på
Byggmakker på Hamar, mens mor jobber som lærer i
kulturskolene i Elverum og i Sør- og Nord-Odal.
I tillegg underviser hun i folkemusikkdidaktikk
på Norges musikkhøgskole i Oslo, og tar videre
musikkpedagogisk utdanning ved Barratt Dues
musikkinstitutt.
- Jeg reiser veldig mye i jobben, så jeg er glad
for at ikke Thomas også lever av musikken. I
tillegg er moren min fantastisk til å stille
opp, hun er en pådriver for at jeg og Thomas
skal ta på oss spilleoppdrag, sier Marit.
- Hun sier: Dra og spell! Jeg tar unga!
MEN DE TO BARNA Marius og Martin har også
fått sansen for felespillet, så kanskje blir det
familieturneer etter hvert.
Interessen kom tidlig.
Julekvelden før Marius fylte to år brukte han
plastrive og spade som fele, og sang og
liksomspilte med sin svenske storesøster. Farfar
lagde derfor ei «Stradimarius»-fele av tre som
han kunne leke seg med. Senere syntes Marius at
kontrabass var skikkelig tøft, så da lagde
farfar det også.
For litt over ett år siden begynte eldstegutten
å spille ordentlig, for da skulle han være med
Hedmark juniorspelemannslag på Hedmark
Folkemusikklag-stevne.
- Han hadde bare villspelt fram til da, så vi
måtte øve skikkelig. Det likte han godt, og mens
vi holdt på med det sa han at han ville bli
spellemann når han ble stor, sier Thomas.
Marius vil helst ikke lære nye ting, men
foreldrene makter å få det til likevel.
- Du klarer alltid å lure meg du mor! skyter han
inn mens Marit forteller om øvingsstrategiene.
MINSTEMANN MARTIN har også fått seg fele,
og familien har allerede lært at de ikke kan dra
noe sted uten den.
- Vi var i Östersund og spilte for ei stund
siden, og da gren han fordi han ikke fikk være
med og spille. Så nå er den også med på tur,
sier Marit.
Engasjementet er med andre ord på plass hos alle
familiemedlemmene, selv om spellemannsbegrepene
nok ikke har kommet helt på plass hos den yngste
enda.
(Martin: - Se, han spiller fiolin!
Pappa Thomas: - Hva sa du?
Martin: - Han spiller fiolin!
Pappa: - Nei, her i huset heter det fele!)
FIOLIN MÅTTE nemlig mamma Marit spille på
Barratt Due hvor hun tok sin utdanning på
instrumentalpedagogisk linje.
- Jeg spilte både klassisk og folkemusikk, og
opplevde da jeg gikk på Toneheim folkehøgskole
at folkemusikken ble sett ned på. Mange koblet
den kun til «pip og skrap» på folkemusikktimen.
Det gjorde at jeg ikke engang sa til lærerne
mine på Barratt Due at jeg spilte den musikken i
tillegg, jeg bare strevde meg gjennom
fiolinsonatene.
Marit oppsøkte Østerdølenes Spellmannslag i Oslo
og spilte med dem ved siden av, og syntes det
var deilig å slappe av fra karakterjaget på
skolen der. Men medelevene visste at hun var en
dugandes spellemann, så på sommeravslutningen
etter andre året stilte hun med folkemusikk
likevel.
- Jeg var motvillig til det, men læreren min,
Soon-Mi Chung, gikk i taket av begeistring. Det
endte med at jeg fikk spille folkemusikk på
fjerdeårseksamenen min.
Etter fire år på Barratt Due var det nemlig helt
klart hvor vegen skulle gå.
- Det er folkemusikken som er meg, så da var jeg
ferdig med Mozart og de gutta der.
THOMAS BEGYNTE å spille fele i
10-årsalderen, og spellemannsfaren Hugo tok ham
tidlig med på spillejobber.
- Uansett hva det var han skulle spille på, så
sa han: «Jag skal ha med pojken», sier Thomas.
Det ble radio- og tv-opptredener,
plateinnspillinger og konserter. Snart ble hans
talent for fiffige andrestemmer oppdaget.
- Jeg hørte stemmene i hodet, så jeg måtte
spille dem. Noen av de andre ungene mente at jeg
gjorde feil fordi jeg spilte annerledes enn dem,
så helt fra starten har det foregått på den
måten.
Nøyaktig 30 år etter far Hugo ble Thomas utnevnt
til Riksspelman i 1999 - den fineste utmerkelsen
en svensk spellemann kan få.
EKTEPARET HAR LÆRT mye av hverandre
musikalsk.
- Vi har begge vokst som folkemusikere og blitt
mer bevisste på hva vi gjør, sier Thomas. - Når
det gjelder spellemannslag er den norske stilen
er mer symfonisk - strøkmønsteret er
programmert. I Sverige kan man gjøre som man vil
så lenge man starter og stopper på likt.
- Da Thomas begynte å spille med Østerdølenes,
var det mye banning og sverting over
arrangementene i starten, sier Marit.
- Jeg skjønte ikke hvorfor jeg måtte spille på
den måten. Men da vi til slutt fikk det til, var
det helt rått, sier Thomas.
Marit har på sin side lært å bli mer frigjort.
- Jeg detter ikke ut om ikke alt går etter
planen, jeg klarer å hente meg inn igjen og
fortsette. Men jeg er fortsatt veldig glad i å
forberede meg til oppdrag, Thomas vil helst ta
det mer på sparket, sier hun.
FRAMTIDEN SER like innholdsrik ut som
fortiden. Tjue år etter at Marit tok over som
leder hevder Østerdølenes Spellmannslag seg
stadig i norgestoppen - sist under sommerens
Landskappleik hvor de vant sin klasse. Konserter
og dansespillinger står på plakaten det nærmeste
året, både med spellemannslaget og for ekteparet
alene.
Hedmark Juniorspellmannslag har også en del å
gjøre med blant annet HF-stevne, Grundset-mart'n
og ikke minst folkekulturfestival på Hamar neste
sommer.
Marius ser fram til å spille mer med juniorene.
- Bestekameraten min er med og spiller han også,
men vi spiller både fele og nintendo altså!
Så da er det tross alt tid til litt andre ting
enn bare musikk i denne familien også.
|